Asbjørn Kjønstad

tildelt Karl Evangs pris

og Hedersprisen/Tobakksfriprisen

 

  1. RMN   -   LMT   -  Magasinet   -  Aktuelt   -  Nyheter   -   Bli Fri  -  Lenker   -   Tobakksfriprisen

 



Asbjørn Kjønstad er bl.a. tildelt  Karl Evangs pris og Hedersprisen/Tobakksfriprisen for sin innsats. Her er takketalene.













Karl Evang-prisen til Asbjørn Kjønstad


Får prisen for innsats innan sosial- og velferdretten.


Professor dr. juris Asbjørn Kjønstad ved Universitetet i Oslo blir tildelt Karl-Evang-prisen for 2007 under det årlege Evang-seminaret i dag. Kjønstad får prisen for sin rettsvitenskaplege pionerinnsats innan sosial- og velferdretten. Særleg har komitéen lagt vekt på arbeidet hans med å oppnå velferd og rettstryggleik for dei svakaste gruppene i samfunnet. I tillegg har priskomitéen lagt vekt på Kjønstad sin innsats i arbeidet med lovgjeving mot tobakkskader.


Kjønstad har utført eit særs viktig nybrottsarbeid. Ved sida av det vitskaplege arbeidet har Kjønstad bidratt meir enn vanleg i den offentlege utgreiingsverksemda. Gjennom forsknings- og utgreiingsverksemd har Asbjørn Kjønstad gitt uvurdelege bidrag i utviklinga av eit stort og livskraftig miljø i trygde-, helse- og sosial- og velferdsrett på universiteta, høgskulane og innan offentleg forvalting.


Karl Evang-prisen blir tildelt årleg til ein person eller organisasjon som har gjort ein særleg framifrå innsats for å fremje enten folkehelsa og sosiale forhold knytta til denne, rettstryggleik og tryggleik i helse- og sosialtenesta eller opplysningsarbeid og medverknad i samfunnsdebatten om viktige helse- og sosialpolitisk spørsmål. Det blir lagt vekt på at den som mottek prisen har ytt ein innsats som går ut over det som er forventa.


Komiteen som deler ut prisen er oppnemnd av Statens helsetilsyn. Medlemmer: Professor Aslak Syse (leiar), Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, Professor Steinar Westin, Institutt for samfunnsmedisin, Det medisinske fakultet, NTNU, ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd, Aftenposten, dekan Elisabeth Brodtkorb, Diakonhjemmets høyskole og rådgjevar Ruth Andresen, Statens helsetilsyn.


23.10.2007


https://www.helsetilsynet.no/no/Toppmeny/Presse/Nyheiter-2007/Karl-Evang-prisen-Asbjorn-Kjonstad/






Takketale

ved tildelingen av Karl Evangs pris

 23. oktober 2007


Kjære alle frammøtte!

 

Jeg vil takke for den store heder og anerkjennelse som er vist meg ved at jeg har blitt tildelt helsedirektør Karl Evangs pris.

 

Jeg møtte Evang i oktober 1971 – altså for 36 år siden – da Regjeringen hadde oppnevnt et utvalg som skulle revidere legeloven. Jeg ble sekretær for dette utvalget og var den gang en ung juridisk kandidat. Evang var helt i nærheten av pensjonsalderen, og han kom til utvalgets første møte som en av sine aller siste embetsgjerninger. Jeg har senere vært med på mange offentlige utredninger, men det er første og siste gang at slik ”fødselshjelp” er gitt fra statens embetsverk.  


Jeg har meget stor respekt for Karl Evangs innsats i det norske

samfunnet og hans internasjonale virksomhet, særlig ved dannelsen av Verdens helseorganisasjon og hans virke der som president. Hans pionervirksomhet som folkeopplyser og helseadministrator er vel kjent, så jeg skal si litt om noen andre tema.


For meg personlig betydde den lille boka som han skrev om narkotikaproblemet først på 1960-tallet mye. Det var i min ungdomstid, det var spennende med de nye stoffene som ble brukt i hippimiljøene i USA, og endel ungdom her hjemme forsøkte seg på hasj og marijuanja. Evangs argumentasjon mot disse stoffene førte til at det ble klart for meg at dette måtte man holde seg borte fra.


Evang var også veldig tidlig ute når det gjaldt å advare mot tobakk på

medisinsk grunnlag. Den første offisielle rapporten om helsefarene ved sigarettrøyking kom fra Helsedirektøren i USA i januar 1964, og den vakte enorm oppmerksomhet verden over. Bare noen uker senere kom rapporten fra den norske Helsedirektøren. Den la grunnlaget for at Norge de neste tiårene ble et pionerland i det internasjonale arbeidet mot de omfattende tobakksskadene, og som jeg har fått muligheter til å være med på.

Karl Evang var en av arkitektene ved oppbyggingen av den norske velferdsstaten etter andre verdenskrig. Han var en av dem som Rune Slagstad senere har kalt de nasjonale strategene.

 

I velferdsstatens etableringsfase ble det bygd institusjoner, uten at borgerne fikk rettskrav på tjenester. Sykehusloven av 1969, som Karl Evang sto bak, er et viktig eksempel på dette. Fylkeskommunene ble pålagt å bygge og drive sykehus, som skulle dekke behovet for spesialiserte helsetjenester for befolkningen innen det enkelte fylket. Folketrygden skulle dekke hovedtyngden av utgiftene. De som var syke og hadde behov for hjelp, fikk rett til øyeblikkelig hjelp hvis det var påtrengende nødvendig. Men ellers fikk de ikke noen juridisk rett til helsehjelp, og loven inneholdt ikke regler om fordeling av helsetjenester.

 

Statsmyndighetene beskattet altså befolkningen, stilte bygninger og andre midler til disposisjon, og ansatte og lønnet personell til å arbeide der. I sykehusloven lå det en uuttalt forutsetting om at overlegene skulle bestemme hvem som skulle tas inn og hvordan virksomheten skulle drives. De hadde ikke noe annet mandat fra staten, fylkeskommunene eller folketrygden enn at de skulle forsøke å helbrede, lindre og trøste. De traff beslutninger ut fra egne faglige og etiske vurderinger, og var i liten utstrekning bundet av lovgivning og andre generelle rettsprinsipper. 


For meg kom spørsmålet om det juridiske paradigmes betydning på spissen da jeg overveide å skrive en avhandling om uførepensjon. Legene Gudmund Harlem og Karl Evang var henholdsvis sosialminister og helsedirektør da uføretrygd- og attføringsordningene ble etablert i 1960, og ordningene fikk et sterkt medisinisk preg. I lovforarbeidene er det gjengitt en uttalelse fra Helsedirektøren om at nå vil legene få ett nytt virkemiddel for å kunne hjelpe sine pasienter. De nasjonale strategene så på uførepensjon som et redskap for legene – ved siden av operasjoner og medisiner – og ikke som en rettighet for trygdens medlemmer. Jeg arbeidet i Rikstrygdeverket omkring 1970, og mine sjefer der hevdet at dette ikke var et juridisk område. Heller ikke på Universitetet fant jeg i første omgang noen umiddelbar oppslutning om at uførepensjon var et godt rettslig forskningsemne.

 

Sykehusloven og uførepensjonen ble to av grunnsteinene i den norske velferdsstaten. Men ordningene var ikke basert de rettsprinsippene som var helt sentrale ved dannelsen av den norske rettsstaten fra 1814 og utover. Ordningene var heller ikke basert på de rettssikkerhets-garantiene som ble innført i den øvrige norske forvaltningen etter andre verdenskrig.

 

Etter at Evang og de andre nasjonale strategenes verk var reist, kunne man ta opp spørsmålet om å rettsliggjøre velferdsordningene. For meg har det klart vært et ”livsprosjekt” å argumentere for at rettslig tenkning, rettsbegreper og rettssikkerhetsgarantier skulle innføres på velferdsstatens område. Etter min mening burde vi etablere en kombinasjon av velferdsstatens og rettsstatens grunnprinsipper.

 

Rettsliggjøringen av helse- og sosialretten i 1980- og 1990-årene har vært nødvendig for å sikre likhet og forutberegnlighet. Men det ser nå ut til at vi har nå nådd et optimalt punkt. En videreføring av rettsliggjøringen ut fra de siste års trender kan bli kontraproduktiv.

 

Når noe går galt i helsevesenet har oppmerksomheten i stadig større utstrekning blitt rettet mot systemfeil. Dette har klare positive sider, men også noen svakheter.

 

Trikkedrapet kan benyttes som eksempel. Det ser ut til at denne saken ender med at Ullevål sykehus blir skurken, og at gjerningsmannen blir offeret. Han krever nå erstatning fra samfunnet, fordi det har gjort ham til drapsmann. Oppmerksomheten rettes mot samfunnsstrukturene, og ikke mot aktørene. En slik aktørløs strukturalisme leter ikke etter gjerningsmannen for å vurdere hans skyld og ansvar. Dette har vært juristenes tradisjonelle arbeidsmåte. Systemfeilmodellen er ikke en juridisk, men en samfunnsvitenskapelig modell.

 

Tilsvarende er det i ambulansesaken liten eller ingen oppmerksomhet knyttet til den voldsmannen som brutalt slo ned Ali. Ullevål sykehus framtrer også her som den store skurken i vårt samfunn.

 

Det er nok mange som blir gjerningsmenn på grunn av oppvekstforhold og behandlingen fra storsamfunnets side. Men vi må likevel opprettholde tesene om viljens frihet og personlig ansvar.

 

Jeg er takknemlig for at jeg har fått anledning til å vie mye av min arbeidskraft til å være med på å utvikle så viktige fag som helserett og trygderett. Valget av tema har nok sammenheng med min familiebakgrunn. Den siste store epidemien i Norge – Spanskesyken i 1918 – rammet min mors familie meget hardt. Hennes mor og to brødre døde i løpet av en uke. Min mor berget livet den gang, og noen av dere har kanskje lest historien om Nelly i Aftenposten for noen måneder siden. Hun har så mange ganger fortalt meg om begravelsen – da hun som 10 årig jente opplevde at gårdens tre hester kjørte til kirken med hver sin kiste – at jeg føler at jeg selv har opplevd dette. Min mor ble senere rammet av nye infeksjonssykdommer og ble bundet til sengen fra jeg var 10 år.

 

I mitt voksne liv hadde jeg en samboer som ble rammet av kreft i ung alder, og som i løpet av en tiårsperiode spredte seg ødeleggende til stadig nye organer. Jeg har derfor levd nært opp til sykdom og uførhet i store deler av mitt liv, men jeg har selv vært velsignet med en usedvanlig god helse. Det er jeg meget takknemmelig for, og tar vare på denne store gaven. Jeg håper at jeg i de vanskelige periodene i livet på en rimelig bra måte greide å balansere mellom den tredelte oppgaven; å være pårørende, småbarnsfar og helserettsforsker.

 

Til slutt vil jeg takke de tre forslagsstillerne og bedømmelseskomiteen for Evangs pris. Jeg er veldig stolt over å ha blitt foreslått av Anders Bratholm, Kjell Bjartveit og Peter Hjort. Til sammen representerer de en unik kompetanse når det gjelder medisin, juss og samfunns-spørsmål, og de er blant de mest vitale 80-åringene i Norge. De har fulgt min virksomhet gjennom de siste 30-40 årene, så jeg regner med at de vet hva de har gjort.

 

Tusen takk også til alle dere som har møtt opp her i dag og som har holdt ut helt til slutt. 


Asbjørn Kjønstad, professor dr. juris

 

 

 

 



Hedersprisen/Tobakksfriprisen


Takketale

ved prisutdeling 31. mai 2005

 

Jeg er meget takknemlig for den ære som dere har vist meg ved at jeg har blitt tildelt årets hederspris for kampen mot tobakksskadene. Jeg har samarbeidet med mange, flotte og dyktige mennesker i dette arbeidet, og jeg deler den heder som i dag er tildelt meg, med alle dere andre.

 

Tobakkskrigen har vært som å være med på en berg- og dalbane. Men hvem teller vel de tapte slag på seierens dag?

 

Mitt engasjement startet for ganske nøyaktig 35 år siden. Min første oppgave som nybakt juridisk kandidat var å være sekretær for Tobakkslovutvalget. Det ble ledet av professor Anders Bratholm, som var en jurist som ville bruke sitt fag til å være med på å omdanne samfunnet til å ta vare på de svakerestilte gruppene. Kjell Bjartveit var medisinsk kyndig medlem, og han var fremragende innen forebyggende medisin og offentlig helseforvaltrning. De to ble mine læremestre, gode samarbeidspartnere og etter hvert nære venner.

 

Tobakkslovutvalget utarbeidet tre viktige lovforslag; et totalt reklameforbud, et påbud om merking av tobakkspakkene om helsefarene ved sigarettrøking, og et forbud mot å selge tobakksvarer til barn og ungdom.

 

Det var stor motstand mot reklameforbudet. Den kom fra tobakksindustrien, fra reklamebransjen, og fra avisene og ukebladene som tjente godt på reklamen. Men reklameforbudet ble vedtatt, og det ble satt i verk fra 1. juli 1975. Over natten forsvant en meget omfattende og aggressiv tobakksreklame. Det ble en betydelig reduksjon i den røykepositive påvirkningen i det norske samfunnet, og dette var helt avgjørende for å dempe og snu trenden i røykeadferd i befolkningen.

 

Men tobakksindustrien forsøkte å finne smutthull i loven. Det ble reklamert for Marlboro fritidsklær og Camel Boots; ferger og flyplasser ble benytte som reklamesteder; soldater i utenlandske oppdrag fikk gratis sigaretter fra Tiedemanns; og eventyreren Ragnar Torseth ble benyttet som reklamefigur for Tiedemanns Gul. Som juridisk medlem i Statens tobakkskaderåd skrev jeg et halvt hundrede uttalelser om slike reklameframstøt, og det meste ble stoppet.

 

Advarslene på sigarettpakkene var i den første tiden nokså enkle. Statens tobakkskaderåd utformet mer spesifiserte tekster, og en rekke ulike tekster som skulle rotere på pakkene. I det meste av 1980-årene nedla vi et stort arbeid i å få myndighetene til å vedta dette systemet. Vi visste ikke den gang grunnen til at vi ikke lyktes i dette arbeidet. Det kom for dagen som en følge av dokumenter som ble gjort tilgengelige i forbindelse tobakksrettssakene i USA. Den internasjonale tobakksindustrien hadde utarbeidet en stratergi for hvordan man skulle stoppe tiltak fra helsemyndighetene mot tobakksskadene. Norge var et pionerland i kampen mot tobakken, og industrien var redd for at tiltak som ble satt i verk i Norge, senere ville bli innført i andre land.

 

Et av virkemidlene mot forslag om nye tiltak var å stille mange og kompliserte spørsmål til myndighetene. Hensikten var at de skulle bruke mye til og krefter på å utrede og svare på spørsmålene. Strategien om ”to ask many questions” ble iverksatt ved hjelp av et velrenommert norsk advokatfirma. Og et meget hederlig og grundig kongelig sosialdepartement brukte mye tid på spørsmålene, som tobakksindustrien ikke hadde noen interesse i å få svar på. Men det er bedre å være snill og naiv enn kynisk og beregnende.

 

På midten av 1980-årene starter Statens tobakkskaderåd arbeidet for å innføre røykfrihet på alle arbeidsplasser og offentlige steder hvor almennheten hadde adgang. Vi utarbeidet en rapport som fikk det storslagne navnet ”Lufta er for alle! Retten til å puste i røykfri luft.” Loven ble altså lansert som en frihetslov, og ikke som en forbudslov. Statens tobakkskaderåd utarbeidet dette lovforslaget på eget inititiv, til tross for at det vanlige er at regjeringen og departementet nedsetter lovkomiteer.

 

Lovforslaget fikk stor oppslutning i befolkningen, men ikke i mediabildet. Motsanden kom fra en treenighet som besto av tobakksindustrien, kjendisene og journalistene. Det var ikke akkurat en hellig treenighet, men det var meget synbare motstandere.

 

Tobakksindustrien og tobakksforhandlerne forfulgte sine økonomiske interesser. Mest mulig røyking på flest mulige steder ga størst mulig salg og grobunn for ”røykekulturens” videreføring. Tobakksindustrien arbeidet innbitt for å beholde markedene i de industrialiserte landene, og satte i gang intense markedsføringstiltak for å utbre røykevanene i utviklingslandene.

 

En liten gruppe av kjendisadvokater fikk den mediaoppmerksomheten som skulle ha tilkommet hundretusenvis av allerikere, asmatikere, barn og andre som ble plaget av tobakksrøyk. De lenge etterlengtede mulighetene for disse gruppene til å delta i kultur- og samfunnslivet var selvsagt langt viktigere enn de innskrenkningene i handlefriheten som røykerne burde tole.

 

Når et lite antall kjendiser fikk så stor oppmerksomhet om sin egen frihetsargumentasjon, skyltes det selvsagt ”alliansen” med journalistene. Avisredaksjonene og NRK var den gang blant de stedene hvor røyking var mest utbredt. Hensynsløst brukte journalistene og redaktørene sin makt over det tykte ord og eteren til å fremme egne interesser.

 

Den sterkeste motstanden mot ”røykeloven” av 1988 kom fra hotell- og restaurantbransjen; det ble hevdet at det ville bli mange konkurser og masseoppsigelser hvis loven ble vedtatt. Vi innså at lovforslaget ikke ville gå gjennom i Stortinget hvis det skulle omfatte hoteller og serveringssteder. For å få vedtatt hovedloven foreslo vi at det i første omgang skulle gjøres unntak for denne delen av det offentlige rom. Men vi bygde inn en opptrappingsplan, hvoretter en tredjedel av bordene og rommene skulle være røykfrie etter fem år, og halvparten etter ti år. Med ”røykeloven nr 2” som trådte i kraft for ett år siden, falt alle unntakene for serveringsstedene bort.

 

Da hovedloven ble vedtatt i 1988, var hele forsiden av VG dekket av lovens tekst i store sorte bokstaver. Det var for å vise hvor forferdelig alt ville bli på norske arbeidsplasser og offentlige steder. Men jeg var den gang, og er fortsatt, meget stolt over denne kunngjøringen av en lovtekst. Aldri før eller senere har vel noen forfatter eller skald fått en så storslagen publiseringen av sine dikt eller vers.

 

Det siste prosjektet som jeg har vært med på, er å prøve å gjøre tobakksindustrien økonomisk ansvarlig for noen av de enorme skadevirkningene som den har påført menneskeheten. Her endte det med tap i Norges Høyesterett. Retten mente at det allerede på den tiden da Robert Lund startet å røyke i 1953, var ”alminnelig kjent at sigarettrøyking kunne innebære en risiko for alvorlig helseskade”, og at han selv valgte å ta sjansen.

 

Det legges altså her til grunn at folk flest allerede for mer enn et halvt hundre år siden visste nok om skadevirkningene ved røyking til å ta vare på sin egen helse. Hvis dette hadde vært riktig, skulle det store arbeidet som Landsforeningen mot tobakksskadene, kreftforeningene, tobakksskaderådet og mange andre gjorde fra 1960-årene og utover, vært overflødig.

 

I alle fall hadde man ikke før på slutten av 1980-årene kunnskaper om risikoen for den sterke avhengigheten som knytter seg til tobakksrøyking. Men Høyesterett fant det ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om risikoen for avhengighet, til tross for at det å skape risikoer for sine medmennesker er det sentrale argumentet som kan føre til erstatningsansvar. Det virkelig farlige med tobakken er jo at det er en kombinasjon av store helseskader og sterk avhengighet innbakt i det samme produktet.

 

Når tobakkens historie skal skrives, tror jeg den blir slik: Tobakkens storhetstid var på 1900-tallet. Sigarettmaskinene kom til Norge i begynnelsen av dette århundret. Masseproduksjonen krevde et stort marked. Tobakksindustrien startet en omfattende reklamevirksomhet, og tobakken ble brakt ut til hele befolkningen. Det ble en nesten total utbredelse av røykevanene i befolkningen, først blant mennene, og fra midten av 1900-tallet blant kvinnene. Etter hvert ble legevitenskapen klar over de massedødsfallene som fulgte i tobakkens spor. På slutten av 1900-tallet døde ca 7500 norske menn og kvinner årlig av aktiv og passiv tobakksrøyking. Tobakksindustrien hadde enorme fortjenester; tobakkskongen ble en av landets rikeste menn, mens tobakkens ofre ble nektet erstatning.

 

Historiens dom over tobakken og dens medhjelpere vil bli knusende. I det gamle testamentet står det at alle ting har sin tid: ”Det er en tid for å drepe og en tid for å lege, en tid for å nedrive og en tid for å oppbygge”. Det er gledelig å se at tobakksforbruket har gått nedover, og at de store dødsratene nå også synker.

 

Det viser at det ikke har vært forgjeves å ha arbeidet mot tobakken. Mange har etter hvert blitt med i dette arbeidet. Og mange fortjener ære. John F. Kennedy har sagt at seieren har mange fedre, men han har også sagt at nederlaget er foreldreløst. I dette tilfellet vil nok tobakksindustrien før eller senere lide et sviende nederlag. David vil nok seire over Goliath.

 

Avslutningsvis vil jeg framheve at jeg har hatt en fin støtte i de familiene som jeg har levd i. Det gjelder uten hensyn til egne røykevaner. Min far var en storforbruker av Tiedmanns rød mixture nr. 3, mens min mor kunne ha vært medlem i Landslaget mot tobakksskadene. Mer enn halvparten av min søskenflokk røykte. Mine barn – Hilde og Sunila – som er her i dag, var flaue da jeg deltok i de offentlige debattene mot tobakk og de var tenåringsjenter. Men fra jeg forlot studio til jeg var hjemme, tok Hilde hånd om å svare sinte røykere som ringte hjem til meg. Og Sunila har oversatt de sentrale delene av tobakksutredningen til engelsk.

 

Jeg takker for den store heder som jeg har fått her i dag, og vil gjerne være med videre i kampen mot tobakksskadene.

 

Asbjørn Kjønstad

 












Se også Tobakksfriprisen

-  der er Asbjørn Kjønstads presentasjoner ved pristildelinger til Tone Bergli Joner og Asgeir Storvand.

Tobakksfriprisen